Fra jeg var 14 år har menstruasjon for meg vært et helvete. Så sterke smerter at det var flere ganger jeg kastet opp. Hver måned skjedde dette. Skole, leger og andre «vitere» ga klar beskjed – «det er bare menssmerter. Alle kvinner opplever dette. Du må bli tøffere!». Når man er kvinne opplever man jo gang på gang vondr ting, så man skulle jo tro man ble tøff av livet i seg selv. Men nei. Noe så naturlig for en kvinne var noe jeg ikke greide å håndtere. Noe som holdt på å ta livet av meg hver måned. Så kom dagen…

Jeg var 19 år, og hadde akkurat gjort det slutt med min daværende samboer. Han flyttet ut, og jeg gikk tilbake til livet mitt med jobb og dans. Til den dagen jeg kollapset på stuegulvet av så sterke smerter i mageområdet at jeg trodde jeg skulle dø der og da. Jeg bodde rett ovenfor sykehuset, kun 2 minutter å gå, men kunne ikke bevege meg. Jeg fikk dratt meg bort til bordet og fikk tak i telefonen. Venninnen jeg ringte kom med det samme, og hun fikk meg ned til sykehuset. Siden bruddet med samboeren var såpass nytt regnet de med det var svangerskap utenfor livmoren, og jeg ble sendt til hasteoperasjon. Heldigvis for meg var kirurgen på Molde sykehus denne dagen en av de få på den tiden som kunne mye om endometriose, Andreas Putz. Han opererte meg, og jeg fikk diagnosen. Sammen med diagnosen fikk jeg også beskjed om å prøve å få barn så snart som mulig, men at jeg mest sannsynlig var steril. Og sjansen for å være steril kom bare til å øke for hvert år som gikk. Derfor hastet det å få barn om jeg ønsket dette. Som 19-åring er det ganske kraftig kost, selv når man ikke ønsker seg barn. Det kom noen tårer den dagen, men tenkte at alt skjer for en grunn. Barn var jo uansett som sagt ikke et ønske.

Etter dette kom årevis med prøving og feiling på diverse hormonkurer og andre kurer. Prøvekanin kalte de det. Vel, det fungerte ikke. Det sies at sykdommen blir bedre etter man får barn. Etter 4 operasjoner og 2 barn kan jeg si at for min del har ingen av delene fungert. Jeg har vært så heldig å faktisk få to barn, førstemann én mnd før jeg fylte 24, og minstemor rett etter jeg fylte 30. Så har du endometriose og ønsker barn, det finnes håp. Veien var lang for å få minstemor, men det blir et annet innlegg. For min del er fjerning av livmor neste skritt. Hvorfor? Jeg er ikke tøff nok til dette lenger. Etter to fødsler kan jeg si med sikkerhet at fødsel ikke var så ille som de smertene jeg får hver måned når mensen kommer. Og det blodbadet som foregår i to dager er ikke bare livshemmende, det er rett ut skummelt.

adult-agenda-calendar-1902752

Hvorfor skriver jeg så personlig denne gangen? For å vise hvor jævlig denne sykdommen kan være. Jeg kunne skrevet et rent faktainnlegg om endometriose, men det viser ikke smertene bak. Det viser ikke lidelsene vi med denne sykdommen må pine oss gjennom hver måned.. Cystene som dannes ligger og gnager på nervene. De presser på og skaper smerte når man minst venter det. Eggløsningssmertene jeg har kan jeg tenke meg er ganske lik «vanlige» menssmerter. Når man kjenner egget gnage seg nedover, når man merker hver lille millimeter av bevegelse, da kan man snakke smerte. Det skal sies at mange har endometriose uten å ha smerter som jeg har. Man kan også ha sterke menssmerter uten å ha endometriose. Problemet med denne sykdommen er at den vises ikke for andre. Det er kun vi som lever med den som merker den på kroppen. Eneste gangen det vises for andre er når man vrir seg i smerte, men det gjør man jo gjerne hjemme uten publikum. Den går derfor under «usynlig» sykdom. Og sånt er ikke lett å leve med i seg selv.

Men det å leve med så sterke smerter hver måned er ikke lett. De som ikke har disse smertene kan ikke forstå, og det er mange arbeidsplasser som ikke viser forståelse og toleranse. Det er jo bare mensen, sier de. Alle kvinner har det, sier de. Men dette er ikke bare mensen. Det er endometriose, og for min del er det så hemmende at jeg er sengeliggende to dager i mnd, i tillegg til at jeg må ha sterke smertestillende tilgjengelig når det setter inn. Det er hakket før jeg roper etter epidural og forventer en baby hvert øyeblikk. Min store skrekk er at min datter skal arve dette.

Lurer du på hva endometriose er? Teksten under er kopiert fra NHI. Om du mistenker at du kan ha endometriose og legen ikke tar deg alvorlig, gå til en annen lege. Om dette er noe du lider av er det viktig å finne ut av det.

Endometriose er en tilstand der vev av samme type som slimhinnen i livmoren (endometrium) vokser utenfor livmorhulen. Når vevet befinner seg i livmorens muskellag (myometrium) betegner vi tilstanden som adenomyose eller intern endometriose. Dersom livmorslimhinnevev befinner seg helt utenfor livmoren betegner man tilstanden som ekstern endometriose. Endometriosecyster på eggstokkene kalles for endometriomer.
Ved ekstern endometriose kan man finne slimhinnevevet på innsiden av eggleder eller på eggstokker, bukhinne, tarmer eller urinblæren. En sjelden gang finnes endometriosevev andre steder enn i bekkenet. Ved kikkhullsoperasjon ses forandringene gjerne som små blå-røde blemmer eller brune flekker på bukhinnen eller eggstokkene. Forandringene kan variere i størrelse fra få millimeter til appelsinstore. Endometriosecyster (endometriomer) inneholder tykt, gammelt blod, og kalles gjerne «sjokoladecyster». Både cystene og slimhinneflekkene utenfor livmoren påvirkes av hormoner på samme måte som slimhinnen i livmoren, og de vil derfor blø samtidig med blødning fra livmoren under menstruasjonen.

I mange tilfeller har du ingen symptomer, og endometriose oppdages tilfeldig. Omtrent to til tre prosent av alle kvinner utvikler symptomgivende endometriose i løpet av livet. Blant kvinner med barnløshet forekommer endometriose enda hyppigere.

Du finner også mye informasjon om endometriose på endometriose.no. Jo mer man vet, desto bedre kan man leve med det.