Vi må snakke om dokumentaren «Leaving Neverland» på NRK-TV. Uansett hva man føler for Michael Jackson, og uansett om man tror på Wade og James, dokumentaren er en gave til menneskeheten, og ikke minst til nåtiden og fremtidens barn. Hvordan kan en slik dokumentar være en gave, spør du kanskje. I’ll tell you.

Andel barn som blir misbrukt seksuelt er veldig høy. Farlig høy, faktisk. 15% av norske menn og kvinner forteller om seksuelt misbruk før fylte 18 år, i følge Bufdir. Jenter er mer utsatt enn gutter, men det betyr ikke at guttene skal overses. Og de aller fleste barn som opplever seksuelle overgrep, opplever dette fra noen med nær relasjon til dem. Enten familiemedlemmer, venner av familien, naboen, læreren, barnehageansatte eller foreldre til klassekamerater. Mennesker de stoler på og skal føle seg trygge hos. Men hvordan kan så mange barn bli seksuelt misbrukt uten at noen ser det? Uten at noen legger merke til det? At ingen fatter mistanke? Hvordan kan dette skje? Fordi overgriperne er smarte, utspekulerte og godt trent. De starter i det små, bygger tillit. Skaper en illusjon om at handlingene blir utført med kjærlighet. Så går ting lengre, blir mer alvorlige. Så kommer manipuleringen frem. «Ikke si det til noen», «mange liv kan bli ødelagt om det kommer ut». Så kommer trusler. Dette kan vare mange år, og gå så sakte at ofrene ikke aner hva som egentlig skjer. De har ingen forståelse om at det er galt før de blir voksne og får barn selv. Mange lever med skjulte traumer uten helt å vite hvorfor. De som skjønner hvorfor blir gjerne ikke trodd, eller de får beskjed om at det er for sent å gjøre noe med det.

Så hvordan kommer «Leaving Neverland» inn som en gave her? Wade og James forteller i detalj hva og hvordan de opplevde årene med Michael Jackson. Hvilke fremgangsmåter han brukte, hva de følte for ham, hvordan de ikke greide seg uten ham. Hvordan foreldrene ble pushet stadig lenger ut av bildet. Snakker de sant? Det er uvesentlig i denne sammenhengen. Jeg tror på det de sier, men det er også uvesentlig for dette. Det vi må høre er HVA de sier, og ikke om HVEM. Legg bort at det er Michael Jackson, kongen av pop, det snakkes om. Legg bort om du tror på disse mennene eller ikke. Lytt til hva de sier. Lytt til hva de forteller! Dette er en gavepakke til alle som jobber med barn, og til alle foreldre. Det de forteller er som å gå inn i hodet på overgriperne og få kjennskap i akkurat hvordan de opererer. Det er jo som å få en superkraft rett hjem i stua! For om man lytter til disse mennene og hva de sier, da er man mye bedre rustet til å redde mange barn, ikke minst sitt eget.

For det de sier forteller om viktigheten av å lære barn om kropp og grenser tidlig. Hadde Wade og James visst som 7 og 10-åringer at det Mr. Jackson gjorde ikke var greit, da kunne de sluppet mange år med misbruk. Og dette må vi lære av! Om vi snakker med barna fra de er små om hva som er riktig og feil berøring, er de bedre rustet til å vite om de blir utsatt for noe galt. At de vet at feil type berøring er straffbart, og at de må si fra om de opplever noe sånt, uansett hvem som gjør det. Mange foreldre opplever jeg at roper høyt at man ikke skal snakke om sex og kropp med små barn. At sånt opplever de tidlig nok om man som foreldre ikke skal prakke det på dem. Men det er ikke snakk om å snakke om sex og kropp på den måten. Man må snakke med barna på det nivået de er. Men man må starte tidlig, og bygge det gradvis oppover. Det du forteller 3-åringen er fort glemt, så det må gjentas og repeteres. Du har sikkert fortalt 4-åringen at hen aldri må ta godteri fra fremmede eller sette seg inn i biler de ikke kjenner? Så hva er annerledes med å si at om noen tar deg på tissen uten lov så må du si fra til noen? Allerede fra barna er 3-5 år mener jeg man må begynne. For barn spør hele tiden om ting! Og er man litt oppmerksom på hva barna sier og bryr seg om fra de er 1-2 år kan man lett prate med dem om sånne ting når de blir litt eldre. Man setter seg ikke ned med dem som man gjør med større barn, men man tar det på sparket når muligheten byr seg.

Jeg kan jo bruke meg selv om mine barn som eksempel. Min datter har fra hun var ett år vært svært opptatt av kjønnsorganet sitt. Det var sønnen også. Og det å bruke «riktige» ord på kroppsdeler var viktig for meg fra start. Når de pekte og undersøkte, sa jeg alltid «ja der er tissen din». Jeg har hørt mange foreldre kalle kjønnsorganene både det ene og det andre foran barna, men tissen syns jeg alltid er safe. 🙂 Når de pekte på andre deler av kroppen sin eller min fikk de alltid svar, og om de begynte å ta på kroppen min (f.eks. i dusjen når de var så små) fikk de beskjed om at det var min kropp, og at de heller kunne ta på sin egen. Så lett kan det gjøres fra start! Nå er vesla to år og sønnen åtte, og med sønnen min har jeg begynt å presse litt hardere på undervisningen. Han har også mer avanserte spørsmål enn vesla, og har f.eks. i flere år visst hvordan barn blir til. Han har også blitt mer oppmerksom på at han ikke vil bli sett naken osv, og da snakker vi om respekten vi må vise ham på dette, og at han må vise samme respekt tilbake mot andre.

Det å svare på spørsmålene når de kommer er viktig, men også det å tørre å snakke om sånne ting. Snakke om grenser og hva som er lov og ikke. Det hjelper dem også med å få respekt for andres kropper og grenser. Vi må tross alt tenke at de blir eldre! Og når det er et problem på skolene at elevene kaller hverandre pulbare, hore osv, da må foreldrene sterkere inn på banen. Flere lærere jeg kjenner sier at foreldrene overlater alt sånt til lærerne, og at spørsmål barna har skal bli besvart på skolen. Med saken er jo at elevene har MANGE spørsmål hele tiden, og hadde lærerne skulle svart på alt hadde de ikke kommet gjennom pensum. Hadde foreldrene startet tidligere hadde elevene heller ikke hatt så mange spørsmål. Men dette kan jeg prate/skrive i timesvis om. Back on track…

Så derfor er «Leaving Neverland» er en gavepakke. Nå kan vi endelig få høre detaljert hvordan slike overgrep foregår, og vi kan som foreldre og voksne vite hvilke tegn vi skal se etter, hvilke grenser vi må ha for barna våre og hva vi kan gjøre generelt for å beskytte som best vi kan. Vi lærer hva vi må gjøre for å ruste barna våre bedre mot seksuelle overgrep. Vi ser derfor verdien av å starte tidlig med å lære barna våre hvilke grenser de må sette til oss voksne, både foreldre og andre. Jeg ville for eksempel aldri drømme om å ta på min sønns kjønnsorganer uten god grunn nå som han har blitt så stor. Han vet dette, og han vet at hvis jeg, pappaen eller noen andre tar på diverse steder på kroppen hans uten meget god grunn så er det galt, og han må si fra til noen. Så jeg håper alle ser dokumentaren «Leaving Neverland» og LYTTER til hva Wade og James forteller. Glem at det handler om Michael Jackson, og legg vekk om du tror på mennene eller ikke. Lytt til det de sier, lær av det de forteller, bli mer proaktiv med barna dine, og på den måten kan vi redde mange barn fra et helvete med seksuelt misbruk. Kunnskap er makt, også for barn. Og det er vi voksne som har ansvar for å gi våre barn denne kunnskapen.