Har du noen gang sett et blogginnlegg, innlegg på sosiale medier eller andre ting fra andre, der bare alt virker perfekt? Livet med en nyfødt går på skinner, livet med 3 barn er rolig og fredelig, nyforelskelsen til partneren varer og rekker uten krangling og leven. Alle rom er rene, ryddige og med perfekt innredning til en hver tid. Har du noen gang tenkt over at dette kan være en fasade?

Fasader kommer i mange former og farger. Noen fasader er personlige, der man prøver å skjule den man er innerst inne for omverdenen. Noen fasader er at hver gang du poster noe eller viser frem noe, så skal det være perfekt. Noen fasader er helt uskyldige, og også veldig normale, mens andre er vondere, farligere og mørkere.

Fasaden jeg blant annet lever i er gjerne at det skal være rent og ryddig når vi får gjester. Jeg beundrer de som bare lar rotet ligge og ikke tenker over det, men sånn er ikke jeg. Jeg vil at mine gjester skal se at jeg har gjort en innsats, og at de er ønsket. Men jeg gjør det jo kun for min egen del, ergo blir det en fasade jeg viser. Hadde de kommet noen timer før, hadde de meldt meg på programmet «ekstreme samlere» raskere enn raskest! Her bor vi nemlig fire stykker, og det er kun vesla på 2 år som liker å rydde. Her har genene hoppet over et ledd, fra bestemor til barnebarn… Og så bruker jeg sminke. Rynkene som har begynt å grave seg dypere ned i huden, flekker i ansiktet jeg ikke liker, blågrå poser under øynene grunnet stress. Sminke må til, så folk tror jeg er yngre og penere enn jeg er. Eller ser «den virkelige meg», som jeg liker å si. At folk får se den jeg føler meg som innerst inne utseendemessig. Men alt dette er veldig uskyldig. Om man sminker seg før man går ut døren for å gjemme unna posete øyer eller kvisete ansikt, om man slanker seg for at man vi se bra ut, om alt er ryddig på bildene dine. Alt dette er uskyldig. Men hva så med den mørke fasaden?

Den mørke fasaden, det onde som må skjules, det vonde som skjer hjemme. Det er denne fasaden som bekymrer meg. For hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet i media om barn som dør av volden hjemme? Eller kvinner som lever med usynlige blåmerker etter partnermishandling, men som fungerer i hverdagen? Hva med voldtektsofre som fortsetter hverdagen utad, men som ikke fungerer så snart man kommer inn døren hjemme? Eller hva med kronisk syke som ikke greier annet enn å være sengeliggende mesteparten av tiden, men som tar seg sammen og fremstår «normal» sammen med venner og øvrig familie i ny og ne? Det er disse fasadene som er så vanskelig å oppdage.

Særlig i dagens mediaverden burde slike fasader kunne bli oppdaget, men i stede skal alt gjemmes bak det perfekte. For når alle vennene dine på sosiale medier forteller om sine fantastiske liv, eller du ser bilder på nettet eller andre apper fra diverse reiser alle du kjenner er på, da sitter det langt inne å be om hjelp. Eller å fortelle om hvordan du EGENTLIG har det. Da er det ikke bare bare å ta opp telefonen og ringe til en venninne som er i ferierus og fortelle at du har grått i en uke, og at du ikke greier å gjøre klesvasken på grunn av smerter. Eller å ringe vennen med den perfekte kjæresten og den flotte jobben å fortelle at kjæresten mishandler deg, eller at økonomien har gått helt i stå. Når passer det å fortelle øvrig familie at grunnen til at du ikke kommer i selskaper lenger er at du ble voldtatt av et søskenbarn på bestefars 60-årslag for noen år siden? Eller hva skal man si når vennegjengen stadig foreslår aktiviteter sammen, men du må si nei gang på gang grunnet plutselig trang økonomi?

Så man setter opp fasader. Man smiler bredt på fest, selv om man gråter innvendig. Man smiler og er hyggelig på jobb, selv om man har det tøft hjemme. For hva lærer man i arbeidslivet? Legg personlige problemer igjen hjemme. Og er det ikke det vi gjør i sosiale medier også? Vi legger ikke ut vårt innerste mørke på sosiale medier. Vi viser ikke vårt verste på snap. Vi tør ikke plukke opp telefonen å ringe noen for å be om hjelp. Statistikk viser at særlig menn er veldig dårlig på dette. De bærer alt inne i seg, og selvmordstatistikken viser at menn er de som velger denne løsningen oftere enn kvinner. Vi kvinner er nok mer verbale og følelsesmessig blottstilt der, men vi holder også mye for oss selv.

Så jeg tror samfunnet må gå inn i seg selv. Vi burde bli flinkere til å lese mellom linjene. Se forbi fasaden og inn i hjertet til personen du møter. Har en venn trukket seg mer og mer tilbake de siste årene? Hvorfor har hen det? Har en venninne sluttet å treffe venner og familie etter at hun ble sammen med en person du får en dårlig følelse av? Tør du spørre hvorfor? Har et barn du kjenner forandret seg drastisk personlighetsmessig siden den nye stefaren eller stemoren kom inn i bildet? Eller føler du de biologiske foreldrene behandler barnet dårlig? Man må tørre å spørre seg selv og personene det gjelder «hvorfor»! Hvorfor skjer disse endringene? Og man må være flinkere til å selv være ærlig mot familie og venner. Tørre å fortelle om mørket man bærer på, enten det er det ene eller det andre. Hvorfor skal fasade være det som stenger alt inne? Kanskje vi i 2019 burde får bort denne holdningen og heller prøve å se våre medmennesker på en bedre måte, og tørre å være ærlige selv. Få vennene dine i snakk! Ikke spør «Hvordan går det». Spør heller «Hvordan har du det egentlig».